Azorene ble i 1427 oppdaget av portugiserne, og består av 9 øyer som ligger midt ute i Atlanterhavet. Det sies at Azorene er naturelskernes paradis, men etter vår mening vil hvem som helst like dette stedet. Kunne ikke sagt det bedre enn som det står skrevet i en av reisebrosjyrene: "Den flotte naturen, blomsterprakten, de varme kildene og fossefallene gjør at du får en følelse av at du har forflyttet deg til Edens Hage." Tar det som en selvfølge at forfatteren av dette informasjonsheftet har vært i den hagen, for det har ikke vi!

FAIAL: Å komme til havn i Horta var på mange måter litt spesielt. For det første hadde vi ikke sett land på 18 døgn. Vi fikk igjen et do som fungerte, ting stod plutselig i ro, vi kunne lage mat uten å måtte holde oss fast, kunne dusje hver dag, være sosiale, spise hva vi ville; og ikke minst sove en hel natt i strekk. Ja tenk å slippe å stå opp midt på svarteste natta for å kle på seg ull- og seilklær for å bli ekstra vekket av en kraftig regnbøye, eller bølgesprut midt i ansiktet. "Havtilværelsen" ble plutselig "landtilværelse". Vi hadde krysset et av de store verdenshavene, og det vi tenkte på var dusj, do, mat og se folk. Som jeg nevnte i forrige reisebrev; skulle det ikke være mer? Skulle vi ikke nå stille oss mange av livets store spørsmål? Var det ikke stort det vi akkurat hadde gjort? En aldri så liten bragd? Skulle vi ikke ide vi kom i land sprette champangen og kjenne en stolthetsfølelse av å ha gjort noe vi for under et år siden aldri trodde vi skulle gjøre??? Den følelsen kom ikke da vi suste mot land 9 juni, den kom ikke da vi kjente landjorda under føttene våres; og den har heller ikke kommet nå nesten en måned etter. Kanskje kommer stoltheten over å ha mestret noe vi ikke helt visste vi skulle klare; eller kanskje ikke. Vi gleder oss nå over at et av våre mål er nådd. Det er jo ganske kult å tenke på at vi har krysset et av verdenshavene i en liten båt; og i tillegg kan vi glede oss over alt vi også har i vente:-)

De første dagene til havn gikk stort sett til søvn og hvile. Det var surt vær ute, så ekstra godt å holde seg innendørs med kakao og torosupper. Etter så mange dager uten land, fikk vi likevel på regntøyet hver dag å gikk en tur. Utrolig godt å få bevege seg skikkelig uten å fyke vegg i mellom. Etter to dager ble tre båter slepet inn på grunn av motortrøbbel; en av disse var båten Lena, men mannskapet Ylva og Jonas ombord. Skulle vise seg at disse 2 glade svenskene skulle bli våre nye, gode venner her på Faial. Det ble mye festligheter på sportsbaren, men tok oss også tid til en liten utflukt på moped. Brukte en dag på å krysse øya i alle retninger. Tror ikke en liten grusvei er oversett av oss fire. Aadne fikk her også kjenne på allergien som slo ut for fullt; noe som førte til at kjøreturen ble en "hoppete" opplevelse ide han nøys hver sjette sekund. Etter to uker klarte han å huske på den lille pillen som kan være grei å ta for folk med lett høysnue i sommerhalvåret. Det er også et forebyggende tiltak for å unngå sure medseilere som ikke har sovet natt etter natt grunnet nysing, herking og hosting:-)

I Horta hadde vi også noen koselige kvelder ombord på den flotte båten Pareto. God tur videre og velkommen hjem til Norge etter så mange år i utlandet. Blir også kjent med et annet svensk par som innviterer oss med på piknik for å feire svensk midtsommer som alltid er på fredager. Hadde et godt svensk måltid og mye god drikke. Lærte også en fin liten sang som skulle synges før en dram:

"Med årer kommer man langt. Med seil så kommer man lengre.

Med smørost og vin og brennevin til, så kommer man så langt man vil.

SKÅL...(drikk).

Men det blir vanskeligere å legge til!"

Mor og far kom også denne dagen, og vi gikk igjen på sportsbaren og hadde en god kveld. Leide bil og kjørte rundt slik at de og skulle få se den flotte øya. Søndag kveld gikk seilasen videre til neste øy - Terceira.

NB! Fikk beskjed av Jonas at når man har krysset Atlanteren har man rett til å bære røde bukser; samme som hvis man seiler rundt Kapp Horn har man rett til å ha gullring i øret. Rød bukse ble kjøpt på den fantastiske butikken "Mega Hong Kong", å bæres med ære og stil:-) Gleder meg til å se deg Jonas i en rød bukse og gullring i øret...hahaha...

TERCEIRA: Vi la ut fra Horta i nydelig solskinn; mor og far med nye og fine redningsvester på. De fikk beskjed om at det var forbudt å falle overbord. I denne sammenheng ble likså godt sikkerhetsliner også festet på. Morsomt å "stroppe" mine foreldre fast; med god samvittighet om å belønne de med sjokolade hvis de oppførte seg fint ombord :-) Etterhvert skulle det vise seg å være en genial ide å ha far lenket ute i cockpit; da han har et fantastisk "havsyn." Mens vi satt og tullet med alt som kunne dukke opp på havflaten, sa far så kjekt til eventuelle hai som skulle finne ut å hilse på: " sjå om du tørr," mens han gestikulerte med armene. Har han ikke før sagt det roper han ut: "sjå, sjå, hai, sjååååå." Vi snur oss og får flere ganger sett haien som dupper på overflaten av en dønning. En stor, og flott hai som gjør at mor og far forstår ekstra godt hvorfor en ikke skal uti atlanterhavet i tide og utide. Ikke lenge etter roper far ut igjen: HVAAAAAAAAAAAAAL! Glemt er "faren" med å dette overbord, være på utkikk etter andre båter og følge med seil. Fire mennesker hang over rekka, hoppet og ropte som sjimpansere klar for dagens bananservering. Der og da var alt stort. Stort dyr, stor oppstandelse; og ikke minst en stor opplevelse. Vi fikk ned seil og hvalen kom rett mot oss. Jeg ble en smule skeptisk og litt spakere i stemmen da den kom så raskt mot båten; samtidig som jeg ville den skulle legge seg fint ved siden av Nidne så vi kunne studere den godt. Dessverre dukket den under ca. 50 meter fra båten; men vi fikk et godt syn av den. Hvalen blåste utallige ganger så spruten stod høyt oppi været, vi så godt det var spermhval. Høydepunktet va da den gjorde en fanstastisk grasiøs bevegelse med å løfte halen rett til værs før den sank ned i dypet. Etter denne opplevelsen hadde vi mer enn nok å snakke om resten av seilturen. Da det i tillegg hoppet delfiner rundt båten, stjernehimmelen viste seg fra sin beste side og månen stod opp knall oransje, nesten rød...Ja, da er det få ting som er bedre enn å være på havet. Det begynte å blåse opp på natta, og da vi var i nærheten av havna Agro do Heroismo med kuling og 3 meter høye bølger klokka fire på morgenkvisten, valgte vi å gå videre til Praia da Vitoria. Det blåste friskt da vi kom inn i havna, så tok ingen sjangse på å legge til kai med så sterk sidevind. Da jeg gikk frem for å slippe ut ankeret ville det ikke ut. Far og Aadne måtte derfor slippe det ut manuelt, mens jeg styrte båten og mor som moralsk støtte. Den første nattevakta er alltid den verste, så det var godt å få sovet noen timer. Da vi våknet hadde vinden roet seg og vi fikk båten inn til land. Er så vandt med å ligge for anker etter å ha vært i Karibien, at det er en stor luksus å ligge til kai. Alt er plutselig så enkelt, og vi slipper å planlegge hvem som skal ha dingien osv. Samtidig er ankring fantastisk i varme strøk med blandt annet tanke på at man kan hoppe rett ut i sjøen når det er behov for nedkjøling.

Terceira betyr "den tredje" etter å være den tredje øya av Azorene som ble oppdaget, og den tredje største. Vi visste lite om dette stedet uten at det er den eneste øya på Azorene som driver med tyrefekting. De dreper ikke oksene slik som i Spania; men vi hadde likevel ikke behov for å se denne type "sport." Hadde derimot stor flaks med at det var festival da vi kom. Selv om den pågikk i 10 dager, var det akkurat det døgnet vi var der de største begivenhetene skulle foregå. Tok taxi til byen Angro do Heroismo, og i nydelig vær ble vi vitner til en folkemengde utkledd (oppkledd) i alle regnbuens farger og fasonger. Satte oss på gresset i en fin skråning og fikk sett Terceiras egen tradisjon når det kommer til "okseunderholdning." De binder et tau fast i oksen som flere menn med hvite skjorter og svarte hatter prøver å holde. Folkemengden på flere hundre står å ser på, eller løper foran oksen. Er ikke oksen med på leken, girer de den opp med å hoppe og skrike fremfor den. De bruker også paraplyer til hjelp. En mann dro til og med ned buksa for å terge opp dyret. Dette var nok til mer underholdning for oss som så på, enn for oksen. I en annen landsby (Pamplona) slipper de oksen løs i gaten, med de skader dette medfører. Glad de ikke gjorde dette her. Gikk veldig fint for seg; ambulansen måtte bare komme til beretning en gang:-) Er jo sykepleier, men klarer ikke å gi den største sympati for folk som frivillig hopper fremfor et dyr på flere hundre kilo. Blir litt som: "er du med på leken må du tåle steken!" Det var jo samtidig festlig å se. Ikke akkurat det å se oksen løpe rundt og være forvirret, men se hvor mye denne tradisjonen betyr for befolkningen; og hvor stolte de er av den. Virket som det var like stort som 17mai feiringen hjemme i Norge x fem.

Etter timer med dette gikk vi rundt i gatene og så hvor mye de hadde pyntet, for så å se en stor parade med flere hundre (om ikke tusenvis) som danste og sang nedover gatene. Den ene gruppen mer pyntet og fargerike enn den andre. Alle grupper hadde sitt eget korps som spilte for seg. Lurer på hvor mange timer med øving som ligger bak for at alt skal klaffe med så mange mennesker. Befolkningen på Azorene består av ca. 238.000 innbyggere; og det virket som en fjerdedel var samlet på Terceira på en gang. Hørtes også ut som de sang den samme sangen i flere timer, men uansett kjekt å få med seg. Festivaler er en stor greie på disse øyene ute i havet. En lokal informerte oss om at det har så stor betydning at når det er festival på en øy, ble det hentet arbeidskraft fra de andre øyene; for lite av lokalbefolkningen "fungerer" i jobb mens festlighetene pågår! Et bra tips jeg tenke å ta opp med sjefen min. Når det f.eks. er vollyballuke i Stavanger, er det jo bare å erstatte meg med en sykepleier fra Sverige....Ja, til mer festivaler; og ja til godt samarbeid mellom nabolandene:-)

SÀO MIGUEL: Seilturen ned fra Terceira til Sào Miguel var uten action. Vinden døde helt, og vi gikk flere timer for motor. Det var derimot flere båter å holde utkikk etter; men alt er lettere nå som vi har radar. For et fantastisk hjelpemiddel på havet nattestid! En av de beste innvisteringene vi har gjort, selv om det er mange som ikke ser behovet og gleden for en. Stjernehimmelen var nydelig også denne natta, og delfiner hilste på fire ganger. Havna i Ponta Delgada minner utrolig på Hortahavn. Det var samme prosedyren med å legge seg på vent ved dieselkaia før en får tildelt plass. Så to andre norske båter ligge til kaien; og en lyshåret gutt stod klar for å ta imot trossene våres da vi la inntil kai. Min første tanke var at det måtte være Thomas på båten Vision som Ylva og Jonas hadde snakket om, og det var det. Han og kameraten Trond kom seg ikke videre før de hadde fått en motordel tilsendt fra Norge. Det viser seg og at båten hans er kjøpt av en fra Mosterøy. Verden er bare bittebitteliten. Bak oss lå en annen norsk båt med Stein og Helga ombord. Vi har hatt mye glede av disse fire seilerne under oppholdet på denne øya. Satser på vi møtes igjen en dag.

Vårt første inntrykk med hovedstaden var ikke av den mest positive sorten. Her var det flere høye hotell og kjedelige bygater. Hvor var det blitt av alle de små, fine gatene med gammel stil og brostein? Snudde ganske raskt om på denne meningen. Går en fem minutt fra marinaen, kommer man til de koselige, smale gatene igjen. Gikk ut å spiste på seilerpuben med Trond og Thomas på kvelden, og her fikk vi smake noe annerledes, men godt: biff med rekesaus på. Også vanlig de har stekt egg på alt, til Thomas store store glede. Etter måltidet gikk vi ned til havna hvor forsvaret hadde demostrasjoner av ulike ting. Tøft å sitte oppi et jagerfly, selv om det var utrolig trangt. Det var knapper overalt. Instruktøren var godt til å forklare alt fra hvordan man starter flyet, skyter, bremser o.l; men da jeg spurte hva man gjør hvis man må på do hadde han ikke svar. Begynte etter hvert og le, så viste han meg nødhåndtaket og sa at hvis man måtte på do var det bare å skyte seg ut!! Kan bli dyre tissepauser hvis pilotene skal skyte seg ut hver gang blæra er overfull. Foreslår heller et innlagt kateter, eller stor bleie:-)

Dagen etter fikk vi leid bil i 3 døgn. Med mor som reiseleder har vi fått mer utav denne øya eller Aadne og jeg sikker hadde fått på egenhånd. Her skulle alt i reisebrosjyren utforskes, og da vi i tillegg kjørte en del feil; fikk jo med oss mye ekstra. Et godt eksempel på å være turist er da vi en av dagene kjørte rundt og rundt i en liten landsby på jakt etter likørfabrikken, da det så viser seg vi er i feil by!!! Skal ikke alltid være så lett, spesielt her på Azorene som har elendig skilting svært mange steder.

Høydepunktene på denne øya var å få bade i en varm kilde. Atlanterhavet kommer inn og blir oppvarmet av varmt grunnvann - opp til 60 grader. En jungelsk opplevelse å bade i fosselfallet Caldeira Velha. I byen Furnas besøkte vi den nydelige botaniske hagen Terra Nostra, hvor den berømte ungdomskilden holder til. Det var så varmt oppi at vi ble kjempesløve og orket ikke å svømme. Alle fire la seg på bakken etterpå og sovnet. Far var veldig fornøyd da han på sekundet kjente at han ble tykkere i håret etter å ha badet der. Mor snakket også med en eldre dame som ikke skulle dusje etter å ha vært i denne kilden; her skulle ungdommeligheten gjenoppstå uten plastisk kirurgi.

Det meste vi kjørte til var verdt et besøk; men ikke alt var like spennende. Smakte blandt annet på retten "cocido" som tilberedes i den varme vulkanske jorda. Det så ut som grisemat og smakte deretter. Blir nok litt som noen elsker pinnekjøtt, mens andre ikke tåler lukten av det. Likørfabrikken i Ribeira Grande hadde nok vært spennende hvis vi hadde fått sett fremstillingen; men akkurat da vi kom holdt de på å fornye fabrikken. De fleste smaksprøvene var derimot gode, og vi fikk handlet inn litt flasker; så turen var verdt det. Keramikkfabrikken og Teplantasjen var mer som been there, done that. Likevel kjekt å ha sett alle de sprø arbeidsforholdene som er rundt i verden; selv om jeg tror de har det ganske bra her på Azorene. Tror vi skal være glade at HMS står så sterkt i Norge. Den siste serverdigheten vi hadde på programmet var å få besøke ananasplantasjen rett i utkanten av Ponta Delgada. Hadde som tidligere nevnt utfordringer med å finne de ulike stedene; men det vi trodde skulle være lettest ble det vanskeligste. Grunnen til dette var at vi kom fra en annen vinkel enn alle skiltene sto, så vi så ingen. Det var frem og tilbake i over en time i de smale gatene, før vi kom frem ti minutt før stengetid. Fikk en god latter da det ikke var mer å se på enn mange drivhus som stod på rekke og rad fyllt med ananasplanter. Vet ikke helt hva vi hadde forestilt oss. Kanskje en person som demonstrerte alle kule måter å skjære opp en ananas på, eller noe? Fikk heldigvis hver vårt glass med ananassaft; og ananasen vi kjøpte med oss var den beste vi har smakt noen gang...iallfall så vi kan huske.

Siste uken har gått i å slappe av ved bassengkanten i marinaen, gått tur, sett i gatene og parkene rundt i byn. Spist god mat og drikke; og tatt livet med ro. Vi har hatt en utrolig fin tid på disse øyene. Liker ikke å annbefale noe sted da alle har så forskjellig oppfatning; men Azorene kan vi trygt si er verdt et besøk. Det eneste negative er vel at været kan være ustabilt. Kommer ofte en regnbyge i løpet av en dag, og er en del overskyet men varmt. Dette er ingen solferie, men opplevelsesreise med en garanti om å se både hval og delfiner:-)

TUSEN TAKK FOR BESØKET FAR OG MOR; HAR VÆRT SUPERT HVER DAG!!!

Lørdag starter vi en ukes seilas til Spania. Blir spennende å komme til "fastlandet" igjen. Kjenner at vi virkelig nærmer oss Norge nå; men har enda noen uker på reise igjen som skal nytes fullt ut.

Håper alle har en god og varm sommerferie.

Klemmer fra Nina og Aadne med familiemedlemmene Nidne, Bodil og Alfred