Når er det egentlig på tide å sette kursen hjemover?
For vår del er det når Aadne prøver å steke kjøttdeig i oppvaskmiddel, vi tar bilde av bossbøtte; og er godt i gang med å tenke på engelsk.
Carriacou & Sandy Island: Det er alltid litt trist å reise fra et sted vi har likt oss så godt. Denne gangen var det Grenada vi måtte se forsvinne i horisonten. Trøstet oss med å reise tilbake en vakker dag. Det hjelper iallefall og tro at vi skal det. Avreisen startet ved soloppgang. Gynget godt utpå, men stabil vind gjorde at Nidne suste oppover. Fantastisk kjekt å få besøk av delfiner på veien. De hoppet og lekte seg i baugen. Kunne stirret på de i timesvis. Det ble obligatorisk bekmørkt før vi kom frem til ankringsplassen på Carriacou. Lo godt da vi dagen etter oppdaget å ha ankret nesten midtfjords. Så er det nå bedre å ha litt sikkerhetsmargin da. Egentlig så det vel mer ut som vi var redd for å få lus (eller mer sannsynlig kakelakker) fra de andre båtene så langt borte fra de vi hadde lagt oss, men men. Skulle bare sjekke ut fra Grenada her, og se litt av øya.
Carriacou virker mye mer tilbakesatt i tid enn hovedøya. Alle virker avslappende og tar livet med ro. Tror nesten ikke et jordskjelv kunne vekket denne befolkningen fra døsighetbobla de lever i. Gikk forbi kirka akkurat da gudstjenesten var ferdig. Det så ut som hele byen hadde deltatt, og en kom ut med den mer fargerike drakten etter den andre. For ikke å nevne hattene. De var store med fjær, blomster og i alle mulig fasonger. Et fasinerende syn jeg gjerne ville likt å hatt bilde av; men her liker de ikke å bli tatt bilde av.
Her på øya var det fargerike blomster over alt og grønt og fint. Vi gikk oss en tur i byen før innsjekking; hvor alle hilser og smiler til deg. Når hilste du på en fremmed på gata hjemme i Norge?
Det har blitt skrevet mye om folks opplevelser av inn - og utskjekking i de forskjellige øyene her nede. Selv om det til tider går litt tregt og vi av og til må innom flere kontorer, har vi ikke hatt et eneste problem. Noen er ikke helt fornøyd med at vi er i "transit" og ikke registrert båten til et land enda; men da gjelder det bare å smile. Her måtte vi innom to kontorer. Politistasjonen og havnemesteren. Da vi kom til havnekontoret var det ingen der. Fikk beskjed om at han lå og sov, så det var bare å ta taxi hjem og vekke han? Fikk oss ikke helt til å gjøre det; men etter en times tid var det noen engelskmenn som hadde gjort det. Han virket ikke videre fornøyd med å bli vekket der han kom "subbende" i shorts og utslitt t- skjorte; men vi fikk stemplet ut. Det gjorde oss fornøyd!
Rett utenfor Curricaou ligger Sandy Island. Kunne ikke gå forbi uten å ta en stopp på denne sandbanken. Det ekstra flotte var at vi fikk være der helt alene uten andre folk og båter i nærheten. Her var det bare å kaste av seg hver tråd, løpe rundt i blanke messingen; og late som vi var på en øde strand midt ute i Stillehavet. Kroppene våres må nå har et D- vitaminlager for flere år frem i tid:-)
Union Island: Seilte til Union for å registrere oss inn for Grenadinene, og for å besøke den kjente " Happy Island." Ikke hatt så rask innsjekking siden Saba. Flott! Denne øye er den "tørreste" vi har sett, og ikke så veldig fin. Likevel er byen koselig; og menneskene veldig hyggelige. Her var det mange geiter, fargerike fruktboder og nydelig vann.Tok Bodil ut til Happy Island, og ble ganske skuffet. Vi hadde hørt så mye om den lokale mannen som bygget en liten øy opp på revet av konkylier. For oss var det mer en betongklump enn konkylieøy. Likevel var det jo kjekt å se hva fantasier kan føres til. Hører og han lager gode konkylieretter; så absolutt verdt et besøk hvis en befinner seg på Union.
Tilbake på Tobago Cays: Jeg sitte med ryggen til kjøkkenkroken og hører Aadne romstrere noe veldig. Deretter kjenner jeg et snev av sitronlukt. Flott tenker jeg; han tar oppvasken i samme slengen som han lager mat. Deretter kommer latteren. Tror ikke jeg har hørt Aadne le så fra magen før som nå. Jeg snur meg og ser han tørker lattertårene samtidig som kjøttdeigen putrer i vei på komfyren og "stekeolja" bobler i vei på toppen. Det skal her sies at det har vært en veldig fin dag, med kanskje litt for mye "væskeinntak" til å forebygge dehydrering. I den sammenheng kan man jo lett ta feil av flaska med oppvaskmiddel og flaska med stekeolje. Eller??? Det ble ingen middag på oss den kvelden. Spørs om fiskene rundt båten satte pris på såperetten?
Snorkling er et must her på Tobago Cays. Svømte i lang tid med 4 skilpasser til vi fikk svømmehud mellom tærne. Rokkene kom som flygende tepper forbi oss, og alle de festlige fiskene er et syn. Blir aldri lei av å se på livet under vannflaten. Aadne er mer under vann enn over når vi er slike steder; også for å vaske skråget for rur og andre uvelkomne gjester som henger seg på Nidne som blindpassasjerer. I den sammenheng oppdaget han at propellen var løs! Etter litt frem og tilbake satte vi hodene våres i sving, og klarte å komme på en løsning for å få festet den skikkelig. Med hjelp av skiftenøkkel, en treplanke, fibertape og en konisk treplugg henger nå propellen forhåpligvis på over havet.
Ble her i to netter, og hadde det flott selv om den ene dagen var overskyet med mye vind. Kunne egentlig vært der en uke uten å blitt lei, men vi måtte bare komme oss nordover. Kjenner virkelig at det begynner å nærme seg hjemreise nå!
Mustique: Vi hadde oss en rundtur også her; og hele øya minnet litt om en forvokst golfbane. Det var store gressplener hvor enn vi snudde oss. Alle velstelt, men preget av tørketiden. Vannet er krystallklart; slik det var på the Baths. Utenom måkeskrik er det veldig stille her. Det er få biler; de fleste kjører rundt i "mules." På Mustique kommer ingen cruiceskip eller store båter, da fartøy med over 25 passasjerer ikke har adgang. Dette er de rikes ferieparadis. Hele øya er privateid og består av feriehus til blant annet kjentheter som Mike Jagger, Celine Dion, Madonna, David Bowie, Tommy Hillfiger og Shania Twain. Hadde jo vært litt morsomt å hilst på Mike Jagger mens han kommer kjørende forbi i sin forvokste golfbil; men vi så ingen av de kjente og styrtrike. På vår sightseeing i åpen drosje kjørte vi forbi det ene kjendishuset etter det andre. Ikke at vi så så mye av alle husene. Noen lå godt skjult bak store hekker og høye trær. Sjåføren stoppet bilen da vi hadde passert de 2 store eiendommene til Mike og Tommy, og viste oss en sidevei av sand. Sa så at vi måtte gå ned der og se. Vi gikk ca 200 meter og kom ned til havet. Til venstre for oss så vi en flott og lang strand, og en skikkelig rikmannseiendom. Jeg opp med kamera og klipset av 2 bilder. Det tok sånn ca. 3 sekund og der hoppet det opp en uniformert mann fra buskene; eller hvor enn han kom fra. "No press, no press" ble ropt mot oss, og det var mye ukontrollert vifting med armene. Det hele var ganske komisk. Hvordan våget vi å gå inn på Mike Jagger`s eiendom; og i tillegg ta bilder? Vi beklaget og gikk tilbake til bilen. Før vi hadde fått satt oss på lasteplanet kom vakten kjørende bort, og kjeftet både det ene og andre til vår sjåfør. Han måtte så være med inn på et kontor og "rydde opp." Jeg tror ikke det er uvanlig at taxisjåførene viser turister denne sideveien; og heller ikke uvanlig at de får kjeft. Etter denne lille episoden, kjørte vi forbi flystripa som er så kort at den har oppoverbakke i begge ender. Her er det mange av de rike som bedriver ferien sin med å ta flysertefikat. Dette er en øy vi ikke sklir helt inn i, men kjekt å ha vært der. Kvelden gikk vi på Basil - bar og drakk øl med 4 engelskmenn og koste oss. Det er en flott øy på mange måter, men hadde kjedet meg hvis jeg skulle være her over lang tid. Det er jo så lite å finne på?? Kanskje jeg burde tatt meg et flysertefikat:-)
Bequia & St. Vincent: Gikk innom Bequia for å sjekke oss ut fra grenadinene; og for å ta oss en dag med rennesøyferja over til St. Vincent. Da vi kom ombord fortalte jeg han som tok betaling om at jeg kom fra Rennesøy kommune, og at jeg hadde tatt ferja for mange år siden. Han syntes dette var så festlig at kapteinen ble hentet. Så er det ikke alltid en får hilse på kapteinen før vi tar båt, så følte oss trygge på en times reise med Rennesøyfarja hvor Atlanteren kommer rett inn. Det gynget noe helt enormt; men heldigvis blir vi ikke så lett sjøsyke. Festlig var det nå iallefall. Da vi kom til kaien kom en mann bort og spurte om han skulle kjøre oss noe sted. Flott. Vi hadde kun dagstur, og ville benytte den best mulig. Han kjørte oss til Wallilabou Bay, stedet som ble brukt for innspillingen til den første "Pirates of the Caribbean" filmen. Etter 5 år er det enda en god del igjen av kulissene, og har nok vært et bra trekkplaster for å få turister og seilere til øya. Etterpå kjørte sjåføren oss tilbake til Kingstown på den svingete veien. Fantastisk natur. Ettermiddagen brukte vi til å gå på markede i hovedstaden. Her var det lett blanding av det meste. "Butikkene" er enten et lite bord, et fang, en handlevogn, en trekjerre, bil eller lignende; og alle selger de litt av alt. Fra en og samme handlevogn kunne vi f.eks. kjøpe bleier, annanas, bagetter, dvdfilmer (piratkopier for 7 kr stykk), sko og shampoo. Mobile Sparkjøp-butikker; helmaks. Vi hadde en kjekk dagstur som ble avsluttet med en veldig sikkerhetskontroll for å komme oss ombord på ferja tilbake til Bequia. Lurer på hva de er redd for? Taliban eller blindpassasjerer?
St. Lucia: Vi har ikke hatt den største matlysten her nede, men når vi først blir svultne spiser vi som hester. Det vi også har merket oss er at sulten kommer raskt, og vi må ha mat NÅ. Planen var å seile direkte til Antigua fra Bequia; men midt utpå kom denne akutte matlysten og selfølgelig gikk vi tom for gass. Timene frem til St. Lucia føltes som 3 uker; og det var rett før jeg satte en provosorisk veneflon på meg selv; med intravenøs næring bestående av vann, smeltet nugatti, kakaopulver, en pose med toro blomkålsuppe og 5 spiseskjeer sukker. Har nå laget en slagplan for hvordan vi skal få i oss næring om gassen skulle svikte over havet. Kanskje ikke helt sykepleiefaglig korrekt; "but a girl got to do, what a girl got to do." Kanskje det enkleste er å kjøpe inn et lager med knekkebrød, kjeks, frokostblandinger og sjokolade hvis kampen for tilværelsen uten gass skulle se seg å bli et faktum?! Ble på St. Lucia en dag og fikk fylt på gassflaskene og kjøpt oss litt småting; så var det bare å sette seil videre nord.
Antigua: Turen fra Grenada til Antigua har vært kjempeflott. For det meste vind på 15 - 20 knop inn fra siden. Perioder med vindstille da vi var i le av øyene. Det var ikke regn, og fikk besøk av delfiner ved 3 annledninger. JIPPI! Ingen skumle skip kom mot oss i nattemørket; men skummelt med alle fiskegarna. Heldigvis fikk vi ingenting i propellen, selv om de dukket opp rett ved siden av båten mange ganger. Noe flaks må nå vi også ha.
Klarer ikke helt forstå at dette sannsynligvis er den siste øya vi besøker her i Karibien før det lange seilaset hjem. Kan være vi seiler opp til Bermuda for å dele opp havkrysset i flere etapper; men har ikke bestemt oss. Da vi kom til Antigua for noen dager siden gikk det ikke lange tiden før vi hørte en kjent stemme rope på oss. Der ser vi jammen DanskeHenrik og NorskeKaren komme imot oss i dingien. Karen mønstret på båten hans nede på Grenada, og skulle fly ned igjen samme dag som vi kom. Senere på dagen kom hun svømmende bort til oss og fortalte at det ikke fristet å reise hjem nå. Vi tullet med at hun bare kunne være impulsiv og bli med han og Truls (nevøen til Henrik) over havet og fly hjem fra Azorene; men det var jo bare en vill fantasi? Før Karen måtte reise, hadde vi oss noen øl i danskebåten med underholdning av en skilpadde som kom opp til overflaten flere ganger; nikket med hode, for så og gå ned igjen.
Dagen etter er Aadne og jeg på vei inn til land; og hvem er det vi ser kommer tilbake...Karen!!! Har uten tvil funnet vår overkvinne i impulsivitet. Å bokstavligtalt bestemme seg over natta for å bli med over havet er det vel ikke så mange som gjør!? Hadde en festlig avskjedskveld med pizza og en solid dose med pina colada. Måtte det bli et flott seilas for dere. Gleder oss til å høre hvordan det gikk.
Dagene på Antigua blir brukt til å klargjøre alt for krysningen til Azorene. Viser seg og ikke være så lett med denne radaren da, men tror det ordner seg. Aadne flyr til Miami i morgen for å hente den (innviklet historie); mens jeg blir kaptein på båten for et døgn. Rigger og elektrikker virker positive nok; men her oppe i nord har de jo alltid så mye å gjøre. Det har også vært regattauke her nå, så da er det jo alltid mange båter som skal fikse det ene og det andre. Vi har ikke gitt opp, og rader er nok montert før vi forlater Karibien.
Håper alle har det godt der hjemme. Nå er det ikke mange månedene før vi ses igjen.
NB! Smarte så vi er, ble det kjøpt båt uten å ha båtplass. Setter stor pris på hvis noen har / eller vet om en båtplass til leie fra august av. Nidne stikker 1.80m dypt; så bør nok ha en plass hvor vanndybden er minst 2 meter. Hun er stolte 11 meter lang, og 3,5 meter over hofta. Nidne er rolig og snill mot sine medbåter. Sosial annlagt og sikker betaler. Er veldig glad i 220 wolt og 50 amper. Bruker bleie av typen "septikktank" hvis nødvendig. Er glad i å bli kjølt ned med jevne mellomrom. Tilgang til ferskvann i nærheten står derfor høyt på ønskelista. Favorittplass må være Mosterøy, Åmøy eller Randaberg; men er flytende for alt:-)
Velkommen til verden Sebastian, Sikke og Mathias
Seilerhilsen fra hu Nina & han Aadne