" Vi har alle hovedrollen i vårt eget liv" (Torleif Lundqvist)

I Norge er de fleste av oss er så priviligert at vi kan velge hvordan vi vil leve livet. I tillegg kan vi ha forventninger til valgene som tas. Jeg dusjet for noen minutter siden. Forventningene til denne dusjen var at om det ikke var varmt vann, så skulle jeg iallefall få spylt bort salt, sand og svette. Den innfridde 2/3, noe som er en lovlig bra prosent her nede. Egentlig innfridde den alt; men etter 5 minutt sitter jeg like klam og svett igjen. Er jeg hjemme tar jeg det som den største selvfølge at det er varmt vann i dusjen, at det finnes ferskt brød i butikken hver dag, og at bussen går til tiden som vist i rutetabellen. Har forventninger både til meg selv og andre; noe jeg tror er sunt å ha. Men jo større de er, jo lengre blir fallhøyden hvis de ikke innfris. Som Edda skrev så fint i julekortet: "Ta vare på øyeblikkene!"

Så sitter jeg her og pønsker ut videre manus for livet mitt. Hva skal jeg forvente? Kanskje jeg skal gå over til forhåpninger istede.....det hørres jo en god del tryggere ut?

Saint Maartin - forventning, forhåpning, "fått nok": Vi seilte til denne øya i hovedsak for å shoppe billig da det er taxfree her; og ikke minst for å få oppjustert båten. Denne forventningen skulle vise seg å gi den største fallhøyden for turen til nå. Vi var fullt klar over "caribbeantime"; men det må vel finnes en viss grense på dette tidsbegrepet? Det skal her sies at det ikke var lokale som stod for denne frustrasjonen; men engelskmenn som har startet god forretning på øya. Samme dag som vi kom fikk Aadne snakket med rigger og seilmaker for bl.a. å få laget sprayhood, sjekk på seilene, feste til redningsflåten og ramme til sprayhood. Det var ingen problem, selv om vi nok måtte vente en noen dager til Heinekenregattaen var over. Vi ventet og vi ventet. Hadde nesten daglig kontakt med de, og hver gang ble det lovet "i morgen." Etter 2 uker uten at de hadde startet på noe av det som var lovet, begynte det å tære på både tid og tålmodighet. Vi tidde, og ventet noen dager til. Dette hadde i utgangspunktet ikke vært annet enn irriterende; men vi skulle få besøk fra Norge som måtte ombokke billettene grunnet dette. Siden vi ikke visste hvor lang tid vil ville bruke her, kunne vi heller ikke avtale hvilket land vi skulle møtes i. Til slutt ga vi beskjed om at vi måtte videre fredag den 15, og fortsatt fikk vi beskjed om at det ikke var problem. De skulle fikse det. Da vi kom bort på onsdagen, beklagte de og sa det ikke gikk likevel. Da var det nok at "snill pike og hav av tålmodighet" for hu Nina. Utestemmen ble hentet frem, og de fikk en liten forelesning i hvordan vi oppfattet arbeidsmetoden deres...eller rettere sagt mangel på arbeidsmoral. Egentlig vet jeg det var både barnslig og tåpelig av meg, da jeg sikkert bare skulle smilt og tenkt at sånn er det her nede. Til vår fordel fikk de tydeligvis et snev av dårlig samvittighet, og dermed fikk plutselig tid til å lage rammen til sprayhood og feste til redningsflåten.

Vi har herved blitt aktive og trofaste medlemer av TTT (Ting Tar Tid).

Skal ikke bare snakke stygt om denne øya. Vi hadde også mange festlige opplevelser. Å handle elektronikk er helt fasinerende. De sluker deg, og skal selvfølgelig gi deg den beste prisen i verden. Vi ble godt lurte da vi trodde vi hadde kjøpt Ipod- som Aadne raskt døpte om til plastpod. Fikk kjøpt den ekte varen noen dager etterpå. Godt å ha noe "plast" i reserve hvis den ekte varen skulle svikte. Servicen i jernvarebutikkene litt utenfor byen, er knallgod og billig. Aadne kjøpte seg bl.a. en lommelykt der som han selvfølgelig fikk behov for å teste i nattens mørke. Etter ca. 20 minutt hørte vi en båt la inntil oss og "banket på". Aadne gikk ut, og der sto selveste "kystvakten". De lurte på hvilke problemer vi var i siden det hadde blitt sendt ut lyssignaler! Ups....skal ikke leke med lommelykter i mørke mer; men trygt å vite at det er folk som passer på oss rundt omkring. De fleste dager ble her brukt til å oppjustere båten, handle inn verktøy og annet utstyr. Nidne har nå blitt så fin med "nettingskjørt" og redningsflåte på dekk. Hadde oss også noen dager på stranda. Late dager, men ikke så veldig idyllisk med 5 cruiseskip, et hav med turister og selgere; og en konstant dur av ulike vannsportaktiviteter.

Det er også kult å krysse landegrenser i dingi, da St. Martin er "delt i 2" med en fransk og en nederlandsk side. Liksom: "Skal vi spise på fransk resturant i dag? Ja...hopp i dingien"

Saba - veien som ikke kunne bygges: Etter en uke kjente vi trangen til å seile igjen, og valgte derfor å ta en helgetur til Saba. Vi satte kursen mot den lille øya 30nm sør for St. Martin. Hadde hørt at det var grusomme ankringsforhold her, og at det rullet veldig. Så sant, så sant. Vi fikk ankret opp rett utenfor havna ved innsjekkingen. Aadne ble i båten da vi var usikre på hvor godt ankeret satt; mens jeg reiste inn til land for å sjekke oss inn. Det føltes som Bodil lettet og gå rundt flere ganger pga dønningene; men fikk meg gjennomvåt og trygt til land. Har ikke vært med på enklere innsjekking enn her på Saba. Det va flere ark jeg skulle fylle ut....men fikk beskjed "bare hvis jeg hadde lyst." Haha. Jeg førte på den viktigste informasjonen og signererte. Egentlig kunne jeg signert med Klara Ku, uten at det hadde hatt noen betydning.

Saba var for oss så lang borte fra det "Karibiske bilde" en kan komme. Øya ser ganske så dramatisk ut der den stikker seg bratt og høy opp fra havflaten. Her finner man verdens minste flystripe; en landing jeg tror Mette Marit skal holde seg langt unna. En av de mest fasinerende tingene med denne plassen, er at det faktisk er bygget en vei. Den er ufattelig bratt og svingete noen steder; men for en flott utsikt å kjøre på denne veien. Ikke uten grunn den ble kalt "veien som ikke kunne bygges". Det er mange som kommer hit for å samle krefter og finne ro i sjelen. Forståelig nok. Her er det utrolig fredelig og avslappende. Lørdagen valgte vi å vekke våre kropper til live igjen, med å gå til toppen av øya. Fikk sett 2 slanger, mange sommerfugler, flotte blomster, fugler og nydelig regnskognatur. En kjempetur.

Egentlig ville vi være her lengre både for å dykke og se mer av denne øya; men siden de skulle starte på båten fra mandagen av; var det bare å seile tilbake til St. Martin.

Seilas til St.Lucia - drømmen om rader: Litt småskuffa over at St. Martin ikke stod til forventningene, satte vi kurs mot St. Lucia. Heldigvis tok det ikke lang tid før skuffelsen var et tilbakelagt kapittel i reisemanuset vårt. Nå skulle vi jo få oppleve et nytt sted; og i tillegg få besøk fra Norge igjen. Seilaset varte ca.3 døgn; og vi hadde en nydelig tur nedover. Dette var vårt første strekk på flere dager uten landkjenning; og det gikk over all forventning. Vi fant raskt ut hvilke rutiner som fungerer for oss, og hvordan vi vil ha det ombord over lengre havstrekk. Dagene gikk til lesing, trimming av seil, matlaging og ikke minst så prøvde vi å få fisk med egenmekka dorgeliner og harpe. Etter tre døgn var det fortsatt ikke napp på krokene; men vi gir ikke opp. Får jo flygefisk ombord; så kanskje vi skal teste smaken på de? Heldigvis er ikke behovet der enda!!!

Småskummelt ble det da vi seilte forbi St. Eustache rett sør for Saba. Det var mørkt, men vi kunne se flere store skip i nærheten av en oljeterminal. På avstand viste alle ankerlanterner; men av en eller annen grunn fikk de for seg at de skulle gå da vi kom seilende forbi. Noe av det jeg husker best fra båtførerkurset var da kursholderen sa: "jo mer lys på en båt, jo større avstand bør du holde". I teorien er dette både logisk og fornuftig; men når en allerede er fremfor båtene og de kommer imot deg, blir du både liten og avstanden kort. 2 av skipene skiftet kurs rett etter de hadde dratt opp ankeret. Den ene gikk med god avstand fremfor oss, og den andre krysset greit bak oss...men så var det den tredje da. Så ut som også den skulle krysse bak oss, men plutselig skiftet den kurs, og der så vi rett på både grønn og rød laterne. DEN KOM FOR POKKER RETT IMOT! Aadne hoppet bokstavligtalt ned i salongen og prøvde å kalle den opp på VHF`en flere ganger uten respons. Det eneste vi kunne stole på var at de hadde sett lysene fra oss, da vi verken har rader eller raderreflektor. (Sistnevnte skulle vi kjøpe på St. Martin, men de hadde ikke inne). Jeg stod i cockpit og styrte, klar til å skifte kurs. Selv om jeg hadde fått på motoren ville vi ikke klart å gå raskere enn med seil; og det er vanskelig å måle eksakt avstand og størrelse på båten i mørke. Dessuten kommer store båter raskt, veldig raskt. Aadne kom opp og vi stod begge å stirret på båten,og så at den endelig skiftet litt på retningen og gikk rett bak oss. For en størrelse. Følte oss som noen miniatyrfigurer der vi stod å så på. Avgjørelsen på å få oss rader ble tatt på stedet; og den venter nå på Antigua.

Høydepunktet var da det kom 4 hval og hilste på. Det var fasinerende og se hvor mye "tyngre" de beveger seg i vannet sammenlignet med en delfin. Det er egentlig ikke dyr vi vil ha i nærheten;da de kan forårsake stor skade på båten hvis vi skulle "krasje" i dem. Likevel var ikke disse så mye større enn en stor delfin; og de var på ingen måte truende. Det hjelper også godt å møte dem i dagslys for å kunne ha en viss kontroll på hvor de befinner seg, og hva de gjør. Helmaks opplevelse.

Å sitte på nattevakt under stjernehimmelen er også en ting det er umulig å bli lei av. Her ser vi både sydkorset og nordstjernen. Når i tillegg et cruiseskip og to seiler forbi og det "kreler" av morild rundt båten; er det reine lysshowet der ute på vannet. En av de mange magiske øyeblikkene i vår "hverdag" her nede.

Været var veldig skiftende disse dagene. Alt fra helt stille til kuling. Fra stekende sol til kraftige regnbyger. Fra motorkjøring til fulle seil. Ble bølgene "vaksne" (som Tore så fint omtaler de med litt størrelse på) ga vi Alfred pause og styrte på egenhånd, selv om vår kjære autopilot gjør en glimrende jobb som vi setter stor pris på. Avstanden på 300nm (54 mil) ble unnagjort på nøyaktig 60 timer, noe som gir en snittsfast på 5 knop.

St. Lucia - påske og orkandønninger: Vi har fått en dårlig vane med å komme frem til ukjente steder etter mørkets frembrudd. Dette har gått helt fint til nå, men himmel og kanarifugl hvor vi skulle ønsket at alle kunne hatt på ankerlanterner. Månen og stjernene har fått det for seg å leke gjemsel når vi skal ankre opp. Det oppleves derfor som vi kommer snikende inn mellom alle de mørklagte båtene som skumle pirater. Hadde ikke en av oss stått i bauen og guidet vei; er jeg redd for vi lett kunne hatt både en og to kollisjoner. Positive tanker, og det ordner seg for snille folk. For resten av oss går det som regel godt da også.

Da vi våknet fikk vi flyttet båten til et bedre ankringsted, sjekket inn i landet og handlet mat. Aadne ble i båten for å gjøre helt klart til besøk; mens jeg gikk for å finne meg transport til flyplassen som lå ca. 4 mil fra Rodney Bay. Det glimrende med karibia er at man bare kan stille seg langs veikanten, så kommer det alltid en minibuss eller taxi. Etter å ha kjørt i 20 minutter, stoppet bussen på en stor parkeringsplass og alle gikk av. Jeg spurte sjåføren hvordan jeg skulle finne ny transport til flyplassen, og for en service. "Close the door miss, I`ll drive you too the next bus." På de 10 minuttene denne turen tok, ble jeg kryssforhørt om ektemann, om jeg har barn, hvorfor jeg ikke har barn, hva jeg gjorde på St. Lucia, hva jeg jobbet med; og ikke minst så ende alt opp med et "åpent frieri". Hvis jeg trivdes på øya kunne jeg bli hans kone. Ifølge han selv ville han bli en god ektemann, og ta godt vare på meg. Jeg takket for turen, ga han godt med tips og avslo høflig det "sjenerøse" tilbudet. Satte meg inn i den andre minibussen. I utganspunktet hadde jeg god tid, men 2 1/2 time skulle vise seg å såvidt holde mål. Her går nemlig ikke bussene før de er helt fulle. Helst skal vi sitte oppå hverandre; og det er ikke skjelden vi har sittet sammenpakka 16 personer. Det endte med at jeg satt fastklemt mellom 2 store menn i 40 minutter før bussen i det hele tatt kjørte. De hadde tydeligvis ikke hørt om deodorant, og da de startet å synge kan jeg garantere det ikke ville holdt mål i Idol-sammenheng. Bussen startet tilslutt, og jeg var ufattelig lettet da jeg kom levende frem til flyplassen etter en times kjøretur i snittfart på 150km/t. Det var kjekt å se Tore og Morten igjen; og med en godt betalt taxisjåfør fikk vi en mye mer behagelig og trygg tur tilbake.

Første kvelden deres ombord opplevdes som bedre enn julaften for Aadne og meg. Det var helt vannvittig hvor mye de hadde med til oss. Alt fra snop, mat, brev, påskepynt, blader, dyner, mykt sengtøy, flagg osv. Tusen hjertelig takk til mor, bestemor og Modil (Morten`s mor) for alt dere hadde sendt med. Ikke minst takk til Morten og Tore som gadd "drasse" på alt ned til oss.

Planen var å forlate St. Lucia dagen etter for at de skulle få være mest mulig på Grenadinene; men igjen skulle ikke vår forventninger gå som planlagt. Den nedlastede værmeldingen var flott den; men da vi spiste frokost kom "the fruitman" bort til båten. Han selger oss frukt og som i en bisetning forteller oss rykter om at en tsunami var på vei. Hørte vi riktig? Tsunami? Jada, det var det som ble opplyst på havnekontoret. Hører vi det ordet, tenker nok de fleste av oss på Thailand - 2004 med en gang. Hadde dette vært tilfelle syntes vi det var merkelig at ikke andre båter hadde kommet ut å advart oss. Vi tok dingien inn til havna i Rodney Bay hvor vi hadde sett en annen norsk båt lå te havn. Grethe og Lars med båten "Fru. Larsen" innviterte oss ombord og sa at fruktmannen hadde sagt riktig med tanke på det som var utlyst; men at det ikke var noen tsunami (= stor bølge) som var på vei. Det var derimot vindgenererte bølger, og vi burde komme oss inn i trygg havn. Fikk hentet Nidne, og lagt oss for anker inni Rodney Bay Lagoon. Det tok ikke lang tid før det var helt fullt opp med båter inni havna. Vi forstod ikke helt hva vi skulle vente oss, alt var jo så stille og fredelig selv om de lokale la sandsekker rundt husene. På ettermiddagen kom de store dønningene som advart. De var 4-5 meter høye, og brøt inn mot stranda; men vi merket ingenting til de der vi lå ankret opp. Vi ble advart mot å gå ut de neste dagene, så valgte å ligge der i 2 dager til. Gikk på stranden for å se hvordan det så ut etter 2 dager; de var enda et mektig syn. Vi så de "bygge seg opp" ca. 50 meter fra stranda, før de kom imot oss som en liten vegg. Jeg er pyse i vannet, så etter 2 omganger med skikkelig "tørketrommel-opplevelse", holdt jeg meg på land. Tore og Aadne så derimot ut til å kose seg veldig, selv om de måtte ha flere pauser for å få igjen pusten, og vaske bort sand fra øynene.

Vi hadde noen flotte påskedager i Rodney Bay. Spiste masse god mat, badet og fikset småting på båten. Guttene ga Bodil en "bli ny - dag," og jeg underhold / irriterte båtene rundt med å dra Tore i kajakken etter dingien. Kvikklunsj smaker like godt i varmen, som på skitur. Etter 3 dager var vi likevel klar for å komme videre; og satte derfor seil mot Grenadinene lengre sør.

Bequia - Rennesøyferga lenge leve: Tore og Morten tok matrosrollen på strak arm. De var aktiv med på seilingen; og ikke minst til god hjelp med ting som måtte fikses ombord. Vi hadde et nytt fint seilas, hvor et av de store øyeblikkene må være da vi fikk besøk med en liten flokk delfiner. Uten tvil noen av de flotteste skapninger i det våte element.

Kom igjen inn når det var mørkt; og her på Bequia var det jammen mange båter. Klarte å snike oss inn til en liten plass; men selvfølgelig skulle jo ankeret for første gang ikke ta hold. Typisk var det jo også at vinsjen skulle slutte å virke da vi skulle få ankeret opp igjen. Tore og Aadne halte og dro; og så fikk vi flyttes oss helt bak i havna; bort fra andre båter. Ankeret ble satt, og vi sluknet raskt alle 4. Da vi kom ut i cockpit dagen etter, oppdaget vi å ha ankret opp midt i en regattabane. Regattaen var i full gang, og båtene seilte forbi oss i full fart. Ups!!!! Vi må begynne å komme inn til nye steder i dagslys!!! Etter å ha oppdaget denne lille flausen, legger vi merke til en annen snodig sak. Rennesøyferga seiler forbi oss. I utgangspunktet synes jeg ferger er verken fine eller interessane; men i denne sammenheng er det jo ganske kult. Har ikke tall på hvor mange ganger vi har tatt denne ferga fra Mosterøy til Stavanger; men det er jo for over 10 - 15 år siden. Er også ganske ufattelig at noen har styrt denne flytende hulboksen over Atlanteren; og at den nå befinner seg på en liten øy i Karibia. Annerledes! Lenge leve Rennesøyferga : - )

På Bequia var planen å få kjøpt flybilleter til St. Lucia, slik at Tore og Morten skulle få mest mulig tid her nede. Ingen av oss hadde ofret det en tanke at alle flyene skulle være fullbooket. Dette gjorde at våre forventninger igjen måtte justeres, og valget endte på å gå ned til Grenada istede. Det er det som er så flott med en plan ombord i en seilbåt.... den kan forandres på. Ellers fikk vi bunkret opp mat og drikke; og ikke minst gå på fruktmarked som er en opplevelse i seg selv. Tore og jeg ble dratt i alle retninger av lokale som ville selge oss tomater, mango, egg, ananas o.l. Da vi etterpå gikk i butikken, føltes det som å gå 30 år tilbake i tid. Her reknet de for hånd, eller med hjelp av en kalkulator. Det var bare de helt nødvendigste varene som stod nedkjølt; ellers var resten fint leinet opp i gamle trehyller. Tre eldre mennesker (så ut til å være over 70) stod bak tredisken og pekte hvor vi kunne finne de ulike varene vi ønsket. Fantastisk!

Canouan - disellekkasje: Som "obligatorisk" skikk ombord på Nidne kom vi oss ikke avgårde som planlagt. Denne gangen ventet vi unødvendig lenge på en båt som skulle komme med vann til oss; og til slutt valgte vi bare å gå. Etter en times seilas gikk jeg ned i salongen, og der slo disellukten mot meg. Våre mistanker stod til rette; og disellekkasje var et faktum. Heldigvis hadde det gått rett i kjølsvinet; men for et svineri, for ikke å snakke om lukta. Etter å smurt på mat til oss, hadde jeg fått nok av lukta for min del. Det er heller ingen enkel jobb å vaske mens en seiler. Tok ned seilene og startet motoren for å få båten mer "rett". Aadne tok med seg svamp og bøtte og satte igang. Etter litt for mange minutt med "nesa i kjølsvinet"; kom han svimlende opp i cockpit. Det så ut som han var rusa på livet og alt annet. Selv om det tydeligvis kom seg med cola og frisk luft, satte "sykepleieren" ombord en stopper for all videre vask før vi var ankret opp. Valgte derfor å legge oss på mooring i en havn på Canouan. I hovedsak var grunnen at vi ikke ville risikere mørke rundt Tobago Cays med alle revene rundt; samtidig som vi ville få vasket båten skikkelig for natta.

Etter oppankring, tok guttene seg en snorkletur, mens jeg fortsatte vaskinga. Var ikke veldig effektivt da jeg måtte ut for å trekke frisk luft hver femte minutt; men lukta gikk bort litt etter litt. Om kvelden gikk vi ut å spiste med Stig Hatlo og hans mannskap (bestående av 4 millitærgutter) på "seilskole" her nede. Mitt ellers så snakkesalige organ gikk i dvale da det oste av testasteron rundt meg, og de temaene det medbringte. En festlig kveld, med mange gode historier og nyttig informasjon fra Stig; en dyktig og erfaren seiler.

Tobago Cays - snorkleparadis: Jeg har flere ganger lest fra langturseilere hvor skuffet de blir når de kommer hit. De har hatt en forventning om et slags stillehavsparadis med kritthvite strender, krystalklart vann; og ikke minst få båter. Det er mange båter her; men for vår del kan Karibia se slik ut over hele linja. For en nydelig plass; og ikke minst for et snorkleparadis. Ikke før vi hadde ankret opp, kom både en stor rokke og en skilpadde svømmende forbi. Her var det bare å få på seg maska og hoppe uti. Hele dagen ble brukt mer under vann, enn over. Vi så flere store rokker, mange skilpadder, blekksprut, og hundrevis av fargerike fisk. Vannet er krystallklart; nærmere svømming i akvarium uten og egentlig gjøre det, tror jeg ikke det går ann å komme. Kvelden ble avsluttet med masteklatring; tydeligvis til stor underholdning for andre båter. Takk du twinbrother med dine 190cm for dine akrobatiske kunster der oppe. Det "genet" har vi på ingen måte delt i to!!

Union Island - båt på rev: Etter et perfekt døgn på Tobago Cays var det på tide å sjekke ut av Grenadinene, som vi valgte å gjøre på Union. Gikk en liten omvei for å unngå å snike oss mellom alle revene. Dette gjorde vi helt rett i. Da vi hadde ankret opp, ble vi vitner til en stor seilbåt som gikk rett på revet. Absolutt ikke noe fint syn. Det så ut som om revet "løftet" båten opp, for så å legge den nesten helt over på siden. Heldigvis var det dagslys og mange båter rundt til å hjelpe. Mannskapet er vi 99,9% sikker på kom trygt i havn; men tviler sterkt på at så mye annet ble reddet. Det regnet mye og godt med vind; så ikke enkle forhold for redningsarbeid. Et skremmende syn, som vi aldri håper å komme oppi.

Turen videre ble heller fuktig; med squall etter squall. (Squall = en kraftig regnskur medfølgende mye sterk vind. Dette styres av vind i høyere luftlag, og kan derfor komme raskt og fra en uventet retning. Går fort over). Aadne klarte å lure seg til å sitte "tørt" nede i salongen vel hekta på "Da Vinci - koden". Vi andre vikinger fikk på regntøy og styrte oss inn til Carriacou, hvor kapteinen tok innsjekkingen for Grenada. (Det skal her sies at Aadne er den som oftest har stått ute i regnværet. Det var han derfor vel fortjent med en "tørrlagt" strekning).

Kom inn til Grenada rundt elleve på kvelden etter et variert seilas med både mye regn, tåke, sol, bølger og vindstille. Siden det var mørkt valgte vi å ankre opp utenfor havna. Tore og Morten`s siste natt gikk bokstavlig talt fra den ene siden til den andre. Det gynget noe voldsomt; så det var godt da vi dagen etter fikk lagt oss for anker inni havna.

Grenada - Aadne`s land nr. 50 og Nina`s sjokoladeparadis: Vi hadde ingen planer om å komme til dette landet, og derfor ingen forventninger. For en lykke at vi ende opp her. Den første dagen ville vi nok likevel ikke omtalt som lykkelig. Jeg er ingen stor fan av avskjeder, så i utgangspunktet var det jo trist og se at Tore og Morten reiste. Skulle jo så gjerne hatt de ombord lenge. Likevel er vi ikke så lenge vekke, og snart ser vi jo alle vi er så glade i, igjen.

Vi har vært borte fra båten i ca. 3 timer; og det er absolutt ikke noe festlig syn som møter oss da vi kom tilbake. Fra taxien ser vi at Nidne har dregget minst 20 meter. Den er nå i ferd med å gå rett i brygga bak, og i andre båter. Katamaranen som lå bak oss, så vi var borte. Hvorfor har ingen gjort noe? (Hadde vi sett en båt dregget så mye, hadde vi gjort det vi kunne for å hindre den i å gjøre skade på seg selv eller andre; men det er nå vår tankegang). Vi kjørte Bodil så raskt vi kunne, og fikk hoppet ombord på Nidne. Det som gjorde at båten hadde stoppet, var at tau fra en blåse som holdt en liten fiskebåt, hadde tvinnet seg fast rundt propellen. For å komme oss løs, måtte en av oss under å få løst tauet, mens den andre måtte få opp ankeret og kjøre bort fra brygga og de andre båtene så faskt som tauet var løst. I teorien høres alt så enkelt og flott ut; men det skal jo også sies at det ikke går ann å se noe i vannet da det viser seg å være leirbunn. Selvfølgelig blåser det kraftig opp når manøveren har blitt igangsettes; og det er trangt og mange båter rundt. Vi har også en liten fiskebåt og Bodil som lett kan henge seg opp i tau, og lage problemer for oss.

Jeg får startet motoren og løper frem for å få opp ankeret. Krysser alt jeg har for at Tore og Morten har fikses den elektriske dyppeditten til evig tid; vinsjeeksperter som de er. Aadne får på seg maska og kommer seg under båten. Får løsnet tauet fra propellen, men mooringtauet har lagt seg under hele båten. Kjører vi fremover, vil det derfor med stor sannsynlighet gå rett i propellen igjen. Går vi bak, krasjer vi. Etter en lynrask slagplan, setter Aadne seg i Bodil og klarer på et vis å føre tauet litt og litt bort, mens jeg forsiktig klarer å legge om Nidne og får kjørt henne bort fra videre fare. Aadne klatrer ombord, og så går vi rett ut og legger oss igjen for anker der vi hadde sovet om natta. Ingen kjekk opplevelse; men så lenge alt går bra, er det jo bare lærerikt? Dessuten skal det vise seg at dette er bare forretten for videre utfordringer dagen etter.

Vi sov en natt til der ute. Det var absolutt ikke behagelig å ligge der, samtidig så det var vel langt å ta dingi inn og ut til land. Vi fikk for oss at vi ville inn i havn. Hadde jo ikke ligget til kai siden BVI; så det hørtes fantastisk luksus ut akkurat da. Aadne fikk snakket med havnemesteren; og etter mye om og men hadde de en ledig plass til oss. Begge vet at dette vil bli vankelig så en plan blir lagt. Det vil mest sannsynlig komme vind inn fra siden, så det gjaldt at jeg fikk festet oss raskt til mooringen for så å flytte Bodil til baugen; mens Aadne bakket oss trygt inn og fikk gitt trossene til hjelpere på kai. Jaja, så går det jo ikke alltid som forventet da. Jeg fikk tak i bøyen som planlagt, men fikk ikke festet den raskt nok. Vinden er kraftigere fra siden enn anntatt, og tar godt tak i båten. Aadne har i utgangspunktet kontroll; men siden jeg ikke "jobber" så fort som jeg burde, klarer Bodil være så frekk og henge seg opp i tauet jeg har festet. Aadne kommer for å hjelpe, men da lager moteren en merkelig lyd; og stopper. Atter en gang tau i propellen. Så der ligger vi da, på tvers få meter fremfor de båtene vi i utgangspunkte skal bli naboer med, men som vi nå har fått deres moringstau i propellen; og kommer oss ikke av flekken. Det flotte her var at etter 30 sekund, var det 3 dingier ute. Aadne og en til gikk uti det ekle vannet og fikk tauet løs, mens jeg gikk taus som en autopilot og gjorde det jeg fikk beskjed om. Er ikke alltid så enkelt når flere snakker i munnen på hverandre; og alle vet hva som er beste løsning. Selvfølgelig bare vel ment. Aadne tok i mot tips fra ulike hold, samtidig som han kjenner båten best. Med Aadne som styrte båten, en til å bruke dingien sin til å skyve oss fra mooringen vi satt fast på, en til å holde oss fast på "rett mooring", 2 på kai til å ta imot trossene og meg som "løpebikkje" på dekk; kom vi oss trygt i havn. Jeg hadde bare et ønske om en natt og to i kai...hva er det med Aadne og action?

Lykken er fullkommen her på Grenada. (Kommer eget reisebrev fra dette landet). En dag til havn har blitt til fem; men i dag seiler vi videre til ny havn her på øya. Det skal nå monteres både sprayhood, kutterstag og et 3 rev i storseilet + diverse småting. Her nede har våre forventninger fått en helt annen betydning enn hva vi har hjemme. Det fine med en slik tur er at vi tar oss tid til å stoppe opp å se oss rundt. Se hvor fantastiske heldige vi er som får oppleve dette.Våre forventninger til St.Martin har gått over til forhåpninger her på Grenada. Vi blir ikke lengre så skuffet hvis ikke ting går vår vei. Dette er deres land, og vi er gjester som må tilrette oss deres leve - og væremåte.

Vi tar begge sjangsen på å falle høyt

La oss fortsette med våre hovedroller, og nyte øyeblikkene

Sommerhilsen i april fra Nina, Aadne, Nidne, Bodil og Alfred

Marsgratulasjoner til Håkon Sokn 30 x 2 år, Maren og Martin , Nils Mandius, Malin Charlotte, Dan Kenneth, Erling, Blomster, Bier & alle andre